Inne i min tristhet sovnet jeg en dag og jeg begynte å drømme med en gang.
Også i min drøm var min tristhet sterk og holdt på å dra det lengste strå over
min, nå så slitne kropp.
Skjebnen er av og til rar, noen var allerede rundt hjørnet.
Folkene som var rundt meg var uten følelser, jeg husker igjen ondskap.
Man skulle aldri drømme om ondskap.
Mens jeg lurte på hvilken premie jeg skulle ha fått for å ha lidt så mye, kom det til syne en liten blomst fylt av følelser og fylt med hvorfor.
Jeg hadde alltid ønsket svar på alle hvorfor.
Jeg falt alltid for de små blomstene som har behov for svar.
Denne lille blomsten trengte å bli kjent med livet, siden livet ble skjult i lang tid.
Det er forskjellige meninger om livet og jeg har min mening, et liv fylt av følelser og magi.
Så komisk å drømme om å drømme.
Min drøm fortsatte med en økning av deilige følelser, snart forlot min tristhet plassen for andre typer følelser.
Det var ikke vanskelig å bli beundret av den lille blomsten, og snart begynte kjærligheten og vokse raskt.
Bare for et øyeblikk følte jeg at det var noen som hadde lyst til å komme inn i min verden og jeg falt i en felle en gang til.
Jeg visste at det var en felle, men jeg ville aldri tatt et skritt tilbake, aldri ville jeg unngå å leve en magi.
Jeg vet at innsatsen var livet mitt, men å risikere mitt liv gav ikke mer redsel for utsikten til å leve magien.
Jo mer tiden gikk, desto mer vokste den lille blomsten opp i all sin skjønnhet, og jeg var stolt av meg selv da jeg tenkte at den lille blomstens forandring skjedde takket være meg.
Det gikk en måned og jeg fikk lov til å treffe den lille blomsten, og drømmen ble så realistisk og magisk. Den økningen av følelsene var så umåtelig og intens at ingen kunne se faren.
Om jeg kunne gå tilbake, nå som døden er nær, ville jeg levd alt igjen på samme måte, å oppleve en magi er verdifullt, og hvis prisen er min umåtelige smerte, er jeg glad for å betale for den.
Jeg vet at noen få kan forstå meg, mange skal fordømme meg og mange skal ta et skritt tilbake foran meg. Det spiller ingen rolle, jeg er lei for dem, mennesker som ikke får oppleve slike smerter unngår å oppleve disse umåtelige gledene.
Drømmen min fortsatte med mange deilige treff med den lille blomsten, og hver gang følte jeg at følelsene stadig økte, det var en rolig og deilig musikk rundt oss, jeg hadde følelsen av at vi var verden, at verden var inne i oss.
Vi brukte hverandre på en hemmelig måte, en måte som ingen kunne forstå, men det var vår verden, vår spesielle opplevelse, noe som gav oss sterke tanker og som bandt oss fast.
Vi lengtet så utrolig mye etter hverandre både psykisk og fysisk.
Ja, det var en drøm å drømme det slik.
Men plutselig, etter ni måneder, begynte den lille blomsten å visne. Den lille blomsten hadde alt for å leve videre, men kanskje var det ikke nok for den blomsten.
Fargene begynte å bli mørkere og jeg og.
Musikken begynte å bli dyp og jeg og.
Drømmen min var ikke en drøm lenger, den begynte å bli et mareritt.
Hele min verden falt i grus da jeg så den liten blomsten dø.
Det var helt klart at den ikke ville leve mer i den verden som var vår, og jeg lurte på hva som kunne ha skjedd for å få til det.
Jeg fikk hjertebank og våknet uten pust, jeg var svett, urolig og engstelig.
Jeg skjønte av drømmen at magien var over og jeg gråt som aldri før.
Jeg skjønte at jeg hadde hatt en drøm som varte i ni måneder og nå var den over.
Jeg satt lenge på min seng og tenkte.
Jeg hadde opplevd noe magisk, noe som kanskje bare noen få kan oppleve det i et liv.
Men jeg var sliten og ville bare forsvinne.
Nå er jeg her for å kjempe for livet, splittet til å tenke at det var noe jeg var glad for å ha opplevd, eller det var noe som kunne betydd slutten på mitt triste liv.
Her er jeg igjen med redselen for å sovne
Her er jeg med lysten til å sovne igjen.
Her er jeg, alene med meg selv igjen.
Tips oss hvis dette innlegget er upassende
